I 1917 startet min oldefar, Peter Kristoffer Meyer, rederiet ʺP. Meyerʺ. Rederiet drev han som eneste familiemedlem frem til 1939, da kom min bestefar, Sven inn som partner. Far og sønn samarbeidet godt og de bygde rederiet sten på sten og det ble et av de største i landet. Min bestefars brødre ble partnere på sin 30 års dag – Per i 1947, Totto i 1955 og min far, Peter i 1968. Oldefar døde i 1965 og da hadde Sven drevet rederiet i mange år, selv om Peter snr. Var på kontoret hver dag til sin død 85 år gammel. Rederiet var tunge i Bulk, Tank og hadde, som mange andre sitt eget linjerederi, ʺMeyer Lineʺ.
1917
11970
2I 1970 døde Sven bare 60 år gammel. Da var det 3 partnere igjen og Svens brødre hadde hatt fa sjanser til å få igjennom sine ideer – i alle fall dersom Sven ikke var enig, da ble det som Sven ville. Det var ingen som var beslutningstaker lengre og de 2 brødrene tok avgjørelser uten at det ble tatt opp med partnerne, noe som skulle vise seg at skulle være med på å gi rederiet en slagside. Totto ble kastet ut av rederiet og familien i 1973. Først 50 år senere ble familien samlet på Tune Prestegård i januar 2023. Men det var utenforliggende omstendigheter som til slutt skulle vise seg å senke rederiet på slutten av året 1975. Det var oljekrisen og det var 2 utro direktører (Caspersen og Hatleskog). De sistnevnte regelrett stjal selskapet bak ryggen til Per og Peter dy. Planen var at jeg skulle inn i rederiet. Min far hadde bestemt at jeg skulle bli siviløkonom, noe jeg ikke selv ønsket, noe som egentlig var rart at han var så klar på, ettersom det hadde Sven snr. bestemt at han skulle – Peter dy. ønsket å bli arkitekt og hadde ikke noe stort ønske å bli skipsreder. Da jeg var 16 år, var det klart, Caspersen og Hatleskog hadde lyktes i å overta rederiet, på en måte, som kun kan karakteriseres som et ran. De byttet navn på selskapet til AS Havtor og drev det godt frem til det fusjonerte med Sig. Bergesen dy. i 1994 og de fikk med seg en meget stor sum penger.
1986
3Jeg sluttet på gymnaset raskt etter at det var klart at det ikke var noe rederi og ta over, og ble Bygg- og Tømrermester. Den eneste «verdien» vi satt igjen med var logoen (rederiflagget), som jeg har brukt videre i Meyer-Holding og Meyer-Eiendom. Mitt første selskap startet jeg i 1986, etter endt befalsskole i Saniteten, 22 år gammel, selskapet skulle ha et navn som gav assosiasjoner, var seriøst og med en porsjon humor: 2ʺ4 S. P. Meyer AS – selskapet fikk autorisasjon som entreprenør noe senere. Vi hadde noen gode år fra 1986 til 1990. I 1990 startet jeg 2 nye selskaper: Norsk Antikvarisk Gjenreisning AS (NAG) og Meyer & Wahl Snekkerier (sammen med Thorvald Wahl som også var partner i Entreprenørselskapet). NAG var et selskap som utdannet det vi kalte Byggantikvarer og vi fokuserte på å restaurerte gamle verneverdige bygninger og vi tok ned og merket og tok bilder av alle delene og satt bygningene opp igjen i samarbeid med antikvariske myndigheter. Vi fikk noen virkelig vanskelige år fra 1990 til 1993. I 1994 begynte vi å tjene penger igjen, men jeg ville vekk fra entreprenørverdenen og la ned selskapene i 1995.
1995
4Jeg hadde da tatt utdannelse som takstøkonom ved Norges Eiendomshøyskole parallelt med å legge ned selskapene. På høsten i 1995, ble jeg headhuntet til OPAK AS (den gang Norges største landbaserte konsulentselskap. I OPAK hadde jeg en fantastisk tid, hvor jeg fikk drive med taksering av næringseiendommer. OPAK var den eneste store aktøren i bransjen (i dag er det mange) og fikk derfor de oppdragene som var mest interessante, de vanskeligste, de største og de morsomste i Norge. Det var selskaper med store eiendomsporteføljer, eiendommer som skulle verdivurderes ifm. børsnotering – de største og dyreste eiendommene i landet (Oslo Plaza) og de rareste takstobjekter (undervannsskjæret «Kongen» stod på, som var en festetomt). Jeg fikk 4 fine år i OPAK, som eneste selskap jeg har vært ansatt i , som ikke jeg hadde startet selv. I 1999 startet jeg mitt fjerde selskap; Taksthuset AS, som i dag er et av landets største takstkontorer.
- 5
Mens jeg ledet disse selskapene, mente jeg at jeg hadde noen veldig gode ideer, disse ideene resulterte i at jeg etablerte noen nye selskaper, 2 av disse strandet dessverre, da vi ikke klarte å skaffe finansiering, riktignok i et marked som var særdeles vanskelig.
- 6
Det første av disse ble etablert ifm. den store begivenheten i Norge i 1994, OL på Lillehammer. Denne forretningsideen hadde et stort potensiale til å bli en økonomisk suksess, både for aksjonærene og for Olympic Aid, som skulle få en ikke ubetydelig støtte. Selskapet, som fikk navnet «Olympic Art Collection AS», skulle gi 10 av Norges 20 største kunstnere en kunstnerisk valgfrihet til å lage et litografi som han/hun assosierte med vinter-OL. I et separat felt, under litografiet, skulle de norske OL vinnerne, fra forrige OL i Albertville, signere. Vi fikk med 14 av de 20 kunstnerne og alle OL vinnerne. Vi fikk et samarbeid med LOOC (Lillehammer Olympiske Committee) og Olympic Aid, men det ble senere trukket tilbake og vi fikk ikke bruke «Olympic» i firmanavnet. Navnet ble byttet til «Sport and Art Collection AS» og både kunstnerne og OL vinnerne ble fremdeles med, men det lot seg altså dessverre ikke finansiere.
- 7
Det andre selskapet var «Meyer Norway AS», selskapet hadde patent på en reklame boks som skulle festes i bakruten på personbiler i Norge. Boksen inneholdt et rom for oppbevaring av en svamp som fjerner trafikkfilm på innsiden av bilvinduene, en is skrape og en flate til å feste reklame. Forretningsideen var at så mange av som mulig av personbilene i Norge skulle feste boksen i bakruten av bilen, og dersom vi fikk 10% av alle personbilene i Norge til å feste boksen i bakruten, ville det få en helt utrolig reklameeffekt – det ville «føles» som om alle bilene i Norge kjørte rundt med reklamen. Vi fikk til en intensjonsavtale med Texaco og P4, som skulle henholdsvis selge boksene for kr. 10,- (Texaco) og kjøre «stunds» med konkurranser hvor den som ble trukket ut kunne vinne store premier (P4).
- 8
Et tredje selskap, «Meyer AS», hadde utviklet fjelserien «KUTT», som hadde et spesielt design som i tillegg til å ha en brukervennlighet som var unik også var en nyvinning rent utseendemessig. Produktet fikk en designpris. Vi klart å få til avtaler med enkeltbutikker, men ikke til kjedene, slik vi ønsket, for å få til et volumsalg.
- 9
Et fjerde selskap, «Boglede AS» (en glede å bo når det var så enkelt å få gjort arbeider i boligen sin) var en håndverkerkjede som skulle inngå et landsdekkende samarbeid med Byggmakker. Kjeden skulle montere vinduer, dører, kjøkkeninnredninger, garderobeinnredninger m.m. og Byggmakker kunne for eksempel tilby: Vindu kr. 3 000,- ferdig montert kr. 5 000,-. Men også tilby for eksempel i baderomsavdelingen; sett sammen det du ønsker på badet ditt med de flisene og det utstyret du ønsker – pris kr. 50 000,- ferdig bygget bad (med forskjellige priser avhengig av størrelse) kr. 200 000,- for bad mellom 6 og 8 kvm. Her var det bare fantasien som stopper mulig tilbud i hele byggevarehuset. Vi hadde kommet så langt at det var fremforhandlet en intensjonsavtale som skulle kjøre en pilot i de 5 største byggevarehusene. Avtalen ble aldri signert fordi konsernsjefen sluttet på dagen på grunn av uenighet med styret, som ikke hadde noe med avtalen vår og gjøre, men den nye finske konsernsjefen, var ikke opptatt av og videreføre avtalen. Han innførte riktignok, etter en stund, noe som hadde mange av de samme ideene som Boglede hadde, men med andre firmaer.
2008
10Jeg jobbet i Taksthuset frem til 2008, før neste selskap skulle se dagens lys.
Fortsettelse følger.
MEYER HOLDING AS
Heggelibakken 4
0375 Oslo
Norway (Norge)